Senmiddelalder ca 1200-1480
Rennesanse og humanisme 1480-1600

Barokk 1620 -1715
Régense og Rokokko 1715-1770

Nyklassisisme: Ludvig XVi 1770-1789
Directoire 1789-1804, Empire 1804-1820

Historisme: Biedermeier 1820-1840
Haute Couture, stilforvirring 1840-1900

Viktoriansk stil 1890-1900
"La belle époque" 1900-1914

.
Våre aners klesstil

Anenes påkledning var et speilbilde av tidens politiske strømninger, samfunnsøkonomien, forholdet til kirken og holdninger i befolkningen. Men tekstilråvarer og skredderteknikk var også avgjørende.

Lavere samfunnsklasser hadde begrensede muligheter til å følge motestrømningene. For de øvre samfunnsklasser derimot, var påkledningen  en viktig del av identiteten og en nødvendighet for å bli anerkjent. Å "føre an" innen klesmoten var dessuten for mange et middel til å fremme sin egen posisjon. I Danmark og Norge har impulsene i særlig grad blitt hentet fra Frankrike, noe også Tyskland - i mindre grad England - inntil moderne tid.

Tekst og tegninger på denne siden er et redigert utdrag av en presentasjon om motens historie i internettprosjektet "TENK". Innholdet gjengis med tillatelse derfra.

Senmiddelalder
ca 1200-1480
- motens første spire

Korsfarere lot seg inspirere av Islams arkitektur og brakte med seg hjem saks og knapper. Med voksende velstand kunne stoffene formklippes og med skreddernes økende kunnskap, i konstruksjon og polstringer, fikk draktene nye former.

 

Gotisk periode 1200-1480

De spisse buegangene gjorde det mulig å øke høyden i spir og tårn – og det danner grunnformen i den gotiske stilen. Gotisk formspråk utviklet den nye klessilhuetten både i høyde og lengde.

Pynteermene var et utpreget moteelement, som videreutviklet seg i renessansen – og upraktiske klokkeermer kunne bli så lange som slep. De var iøynefallende tegn på at man ikke behøvde beskjeftige seg med praktisk arbeid, samtidig som de indikerte at man var bemidlet, selv om man ikke var adelig.

Korsfarernes ermeløse kjortel, som ofte var fôret med pels, ble også brukt av kvinner. Ermeringningene kunne bli så dype at den tettsittende kjolen under avslørte midjen og hoftene, derfor fikk de tilnavnet helvetes-vindu.

 

Kirkens mange forskrifter for å begrense syndefull forfengelighet måtte gi tapt for flere av motetendensene; lengden på spisse snabelsko, kvinners synkende utringning – décolletagen, samt den fremhevede og stadig mer dekorerte skamkapselen.

Langs de vide erme- og skjørtekantene på hoppulanden ble stoffet klippet som flagrende tunger i fantasifulle former. Plagget var en voluminøs kjortel som både menn og kvinner brukte, kort eller lang.
 


Kvinnene måtte tildekke håret

Påbudet i Paulus’ Korinterbrev om at kvinner måtte dekke sitt hår, førte til et mangfold av fantasifulle, store hodeplagg, og at kvinnene nappet hårfestet for å fremheve en lang panne. På hodet bar de kjegleformede heniner, ofte med slør over, eller tårnlignende konstruksjoner av stivet linstoff.

Lange hettetupper – liripipe – ble surret rundt hodet som turbaner, mens lagvis av tungekantede stoffer dekorerte tohornede hatter, samtidig som flettede håroppsetninger, gjerne med perlenetting, kunne synes under hodeplaggene.
 
Blonde kvinner ble skildret som fromme, mens de mørkhårede ble beskrevet som tvilsomme, derfor forekom allerede da bleking av håret.

 





Kunsten avbildet bare kristne motiver og Jomfru Maria var forbildet for kvinner. Men, til tross for den jomfruelige uskyld, antydet kvinneidealet likevel fruktbarhet.

Silhuetten ble formet av en snor under bysten – slik at rikelige folder fremhevet en anelse av tidlig graviditet. Denne idealiseringen underbygger behovet for befolkningsvekst i et krigsherjet og pestrammet Europa.
 
 
Mannsdrakten - med skamkapsel

Den samme fokuseringen på fruktbarhet fremkommer i mannsdrakten som etter hvert ble kortere og avslørte en lommelignende klaff – braguette eller skamkapsel – i hosene. 

Hoser fungerte som bukse under hoppulanden og ble sydd sammen som trange tights med to eller flere farger – mi parti. De var iøynefallende med geometriske og etterhvert ofte usymmetriske mønster.

 



 

 

Motens spire

På 13- og 1400-tallet var Burgund en fredelig kjerne i et turbulent Europa. Derfor ble det et knutepunkt for handel og et arnested for kultur. Sent i middelalderen da den gotiske stilen blomstret, ble denne stilretningen fra hoffet i Burgund og det franske hoffet toneangivende både innen arkitektur, kunst og ikke minst i draktskikk.

Allerede i 1385 sendte Isabella av Bayern, gift med Karl VI av Frankrike, legemsstore dukker med hoffets nye klesstil til det engelske hoff – og det er denne bevisst, aktive formidlingen av et ideal som gir en mote.

 



Rennesanse og humanisme 1480-1600

Religiøse dommedagsprofetier som herjet i middelalderen sluknet; en økende sans for forlystelse og forfengelighet ledet mot en ny humanistisk holding. Dette er grunnlaget for renessansen, som betyr gjenfødelse, og fornyelsen inspireres av idealene fra antikken.


Humanismen

Renessansens beklednings-
skikk varierte sterkest mellom de fire toneangivende landene – Italia, Tyskland, Spania og England – etter som hver av de var ledende forbilder innen kultur og handel, eller som stormakt på sjøen.

Det ble en blomstringstid for kultur og vitenskaplige oppfinnelser, mens kunsten avbildet naturlig formfulle kropper. Forståelsen av at jorden var rund og oppfatningen av at den var universets sentrum plasserte mennesket sentralt i skaperverket. Humanismen førte til en ny interesse for enkeltindividet og åpnet muligheten for å skille seg ut fra mengden – i motsetning til middelalderens skikk.


Italiensk renessanse 1480-1510

Den italienske klesskikken var mest inspirert av antikken, men likner også den gotiske, til tross for at den aldri ble like konstruert. Den største forandringen var at kvinnenes overkjole ble mer tettsittende og det gjorde samtidig lintøyet mer synlig.

Etter hvert ble overkjolen delt i to, og livstykket ble snørt strammere til overkroppen. Løse ermer var knyttet fast til livstykket med snorer så lintøyet poset seg ut fra sammenføyningene. På lignende måte ble skjørtet åpent foran for å vise frem den underste kjolen – som gjerne var av finere materiale.

Mannens lange kjortel ble stadig kortere og mer konstruert, mens folder på skulderkammen gjorde silhuetten bredskuldret. Et belte i livet fremhevet også skulderbredden, samtidig som det dannet en skjørtekant. Denne forble en del av en ny type polstret mannsjakke – vamsen.

Tysk renessanse 1510-1550

De tyske landsknektene, som var uavhengige krigere, levde et så hardt liv at de ble fritatt fra klesrestriksjonene som alle andre måtte følge. Forskriftene ble utstedt av kirken og hoffet for å begrense forfengelighet og reservere maktsymboler i egne kretser. Landsknektene brukte flere lag av kostbare stoffer – slik at snitt i de ytterste stoffene avslørte det kontrast- fargede stoffet under. Tynne, fargeklare silkestoffer struttet ut fra de lange snittene – mens kontrastene mellom det som var puffet og det tettsittende varierte i størrelse og plassering.

Denne snitteteknikken viste en ødsel med stoffer, som det var blitt bedre tilgang på, og den ekstravagante tendensen bredte seg derfor til flere av de regjerende hoffene. For første gang var det tydelig at en motetendens fra lavere samfunnslag ble adoptert av overklassen. Slike tendenser er blitt vanlige i moderne tid, da gatemoter er en betydningsfull inspirasjonskilde for moteskapere og trendsettere.

Enkelte elementer fra renessansens draktskikk kan fremdeles ses i nåtidsklær. Likeledes stammer deler av den folkelige bekledningen – som senere kategoriseres i folkedrakter – fra denne tiden.

Selv embedskappene til advokater og professorer har sin opprinnelse fra en jakke i denne perioden som kalles shaube. Den var ermeløs eller kortermet og fikk sitt rike volum og skulderbredden fra et tykkt sammensnurpet stoff som ofte var fôret med pels. Både den og en flatpullet hatt er bevart i lærde kretser og i protestantiske kirkemiljø.

Shauben ble båret utenpå en polstret, snittdekorert vams og pludderhoser – en type ballongbukser som stammet fra landsknektenes stil. Midtpunktet i drakten var en skamkapsel som kunne være formet både rund og lang – samtidig som den ble pyntet med sløyfer eller snitt hvor understoffet tøt ut.


På samme måte som antikke runde bueganger avløste den spisse gotiske stilen i arkitekturen, var den tyske moten preget av brede, runde linjer.

Selv oksemule-
skoene gjenspeilet dette formspråket – og liknet vår tids fotformsko.

 

Spansk renessanse 1550-1600

Oppdagelsesreisene og erobring av nye kontinent brakte ikke bare nye varer, men endret også skikker og stil. I den spanske armadas rustninger forsvant skamkapselen slik at torsoens V-form ble fremhevet. Den polstrede vamsen liknet rustningen – og formen omtales som gåsebryst, eller gåsemage. De tettsittende hosene ble byttet mot pludderhosene – som minket og fikk en skjørteaktig eller gresskarlignende form. Isteden kom strikkede strømper mer til syne og den første strømpestrikkemaskinen ble oppfunnet av William Lee i 1589.

Vamsens utforming var som en pilspiss rettet mot kjønnet – og kvinnenes torso ligner. I motsetning til den utstoppede mannsdrakten, ble de snørt med stramme korsett av jern eller skinn, slik at bysten ble flat og midjen smal. Armene ble ansett som sensuelle og bena for uanstendige, de ble derfor tildekket med flere lag av ermer og skjørter. Skjørtet ble spilt ut av stålringer i et koneformet underskjørt – en vertugale. Hoffdraktens skjørtestativ ble etterhvert ovalformet, og det var senere rokokkoskjørtets forbilde. Det kan vanskelig forestilles hvor tunge draktene kunne være siden de populære brokadestoffene ble rikt dekorert med edelstener og gull fra Sør-Amerika.

Skjortekragene utviklet seg fra sammensnurpede rynker i halsutrigningen til pipekrager så store som møllesteiner. Til tross for at pipekragene var mote hos begge kjønn, begrenset de ytterligere bevegelsesmuligheten til velstående kvinner i økende takt med deres rang.

Ikke sjelden hadde både menn og kvinner en pelsbesetning over skuldrene – en loppefanger – som tiltrakk seg noe av alt det plagsomme utøyet i håret.

 

Engelsk og fransk renessanse 1580-1620

Da historiens store kvinnelige regent, Elisabeth I, kom til makten var Storbritannia verdens stormakt. Likevel var hun fanget i den ekstremt strikte kvinnedrakten som ble enda mer rigid i hennes regjeringstid. Garderoben hennes rommet flere tusen rikt juvelbesatte kjoler og sko – hvorav flere aldri hadde vært i bruk.

Protestantismen spredte seg og med den et større måtehold, slik at hennes tronfølger – Maria Stuart – ble pålagt klesmessige begrensninger. Den typiske prinsesse- eller vampyrkragen stammer fra denne tiden. Den var stivet og sto opp fra kjolen som en vifte bak hodet.

De stivete pipekragene, som gjorde at hodet tronet som en atskilt del av kroppen, hadde allerede veket plassen for åpne og slappere krager. I tillegg brukte kvinnene slette blonde- og kniplingskrager eller tynne chiffonstoff som dekket huden i en stadig dypere utringning – décolletagen. Skjørtene ble utspilt av baderinglignende hofteputer og bredden kunne kompenseres med styltesko som ga høyde.