Barokk og merkantilisme
1620-1715

Under Solkongen, Ludvig XIV, ble fransk mote en forgjenger for den nye stilen. På 1800-tallet da stil ble diskutert i forhold til funksjonalitet, fikk denne epoken betegnelsen barokk – som antyder forvrengt, smakløs, overdådig og urimelig.

Klesstilene deles i tre hovedperioder; tidlig barokk, høybarokk og sen- eller klassisk barokk... Kniplinger hadde vært italiensk importvare, men for å bevare kapital og fortjeneste i landet startet Jean-Baptiste Colbert kniplingsproduksjon i hjemmene. Dette var en del av et nytt økonomisk system – merkantilismen – hvor produksjon av moteartikler førte til raskere endringer i moten. Dermed oppstod begrepet å være moderne.

For å følge moten måtte de øverste kretser stadig sy opp nye klær. Tjenestefolk fikk de avlagte klærne og en økende sirkulasjon gjorde at selv tredje- og fjerdehåndsklær ikke nødvendigvis var filler.

Med dyktig omsøm og retting hadde allmuen mulighet til å nærme seg den gjeldende moten – noe som virket inn på behovet for hyppigere utskiftninger i overklassen – som igjen økte farten på motekarusellen.
 

Tidlig barokk 1620 - 1650

Det rike hollandske borgerskap var minst påvirket av Trettiårskrigen som herjet ellers i Europa. Derfor var linjene fra den flamske puritanismens stil sterkt fremtredende i tidlig barokk.

En høy livlinje ble fremhevet av rosetter som bandt buksen fast i vamsen – slik hosene tidligere var bundet til trøyen. Posete knebukser forsvant ned i bredbremmede, blondebesatte støvleskaft på kragestøvler, som også kalles musketerstøvler. Hattene var bredbremmede med store fjær og pipekragene forsvant til fordel for kniplingskrager, som igjen åpnet muligheten for lange hårfrisyrer.

Kvinnedrakten lignet på stilen i fransk-engelsk renessanse – men med den franske motens innflytelse ble livlinjen høyere og drakten mindre rigid. Foruten forskjellen med skjørt og bukser, var kvinne- og mannsdrakten ganske like i silhuetten.

 

 

Høybarokk 1650 - 1675

Kjolene kunne avsløre det fine underskjørtet, petticoat - og nedsunkne skulderstropper formet nakken som en flaskehals. En stadig dypere utringning – décolletage – ble dekket med tynne chiffonstoffer – fichu. Moten hentet inspirasjon fra renessansen og voldsomme puffermer og pynteermer fylte ut der korsettet snurpet inn – og gjorde at silhuetten for begge kjønn ble tønneformet.

I høybarokk ble buksen og vamsen ikke lenger knyttet sammen. Den nye jakken var kort og uten polstring. Et vell av blonder og bånd formelig rant som lag på lag av bølgende kapper nedover kroppen, over de skjørtelignende Rhingrevebuksene. Det hele stoppet ved knærne der silkestrømper førte leggene ned i høyhælte sko med firkantet tå og store spenner over vristen.

 

I opplysningstiden ble universiteter mer utbredt, bøker spredte kunnskap mens avisene formidlet nyheter og sladder. Diskusjonen om den gode smak førte til at den overlessede stilen nådde sitt metningspunkt.

Senbarokk 1675 - 1715

Klassisk barokk, som perioden også kalles, var preget av at smak og stil ble diskutert i salongene til velstående, selvstendige kvinner. Der møttes bemidlede borgere, kunstnere og overklassen til intellektuelle disputer over samfunnet, vitenskapen og etikette.

 

Sist på 1600-tallet gjenoppsto flere detaljer fra renessansemoten bla. den spanske vertugalen – spileunderskjørtet. Underlivet ble skjøvet bakover mens bysten ble flatklemt med en plate av metall eller hvalbein – stomacher eller planchette.

Utenpå korsettet og spileskjørtet hadde kvinnene en overkjole – manteau – som lignet den lange herrejakken. Den ble festet til stomacheren, hadde albuelange ermer og dyp décolletage. I motsetning til tidligere hvor overkjolen bare var trukket til side for å avsløre underskjørtet, ble det nå løftet helt opp og dandert som en oppstoppet kø bak med slep.

Blonder og kniplinger ble dandert over hele drakten og den nyskapende Madame de la Fontanges lagde en orgelpipeaktig oppsetning, en fontange, av det stivede strømpebåndet sitt for å forlenge den rake holdningen. Til denne moten var det populært med skjønnhetsflekker, moucher, som kunne være klippet ut av fløyelsstoff. Siden hygienen besto av å skifte klær, pudre og parfymere seg, ble denne motedetaljen nyttig – for å skjule sår fra blyholdig sminke og syfilisarr.

Mens løshår bygget kvinnenes frisyre i høyden, ble lange, krøllete parykker moderne for menn. Parykkmoten bredte seg nedover samfunnslagene, slik at selv forfengelige bønder trosset den stekende sommersolen – og brukte denne nødvendige moteartikkelen under arbeidet på markene. Ettersom bruken av parykker økte, ble hattebremmen brettet inn. Det formet tresnutehatten, som var mindre, slik at mer av håret kom til syne.

Kongen tilbrakte mye tid ved frontlinjen og følgelig innførte han etter hvert den lange, enkle soldatjakken som fulgte kroppen og fikk navnet justaucorps. Den var som oftest åpen, og under bar mannen vest og knebukser – culottes.

Eksklusive stoffer gjorde dette til en hoffdrakt, som var enklere i formen.

Kniplingskragene forsvant, men isteden struttet en blonderysjekant ut av skjortehalsens åpning. Den var forløperen til silketørkleet som skulle surres flere ganger rundt halsen – jabot. Det er slipsets fjerne slektning, som gjennomgikk flere utviklingsstadier før det fikk den formen vi kjenner i vår moderne tid.

Règense og rokokko
1715-1770


Règense

Régense 1715-1730 Epoken fikk sitt navn på grunn av den midlertidige styreformen mens det franske hoff ventet på at kongen skulle bli voksen. I denne korte perioden ble etiketten på hoffet ledigere og stilen enklere.

Til galla – "grand parure" – var det fremdeles vanlig at kvinner hadde de rigide draktene, men etter hvert ble det til uoffisielle anledninger moderne å ha en ledigere hjemmekjole –"robe de chambre" – selv om de beholdt korsettet og spileskjørtet under. Denne ble også kalt flagrende kjole – robe volante eller neglisjé – et navn som først senere knyttes til morgenkåpen eller undertøyet. Den fikk vidden fra rike folder over skuldrene, og etter hvert som spileunderskjørtet ble kuppelformet liknet kvinnen en bjelle som vugget over de små skoene, som nå var blitt synlige.

Frisyren fulgte hodeformen som en naturlig følge av alle forenklingene.

 

 

Sist i régenseperioden ble den sekkelignende hjemmekjolen også brukt ved hoffet – og siden hoffmaleren Antoine Watteau så ofte skildret den i sine malerier – ble Watteau-kjolen et samlenavn for den klokkeformede kjolen. Den nye kongen som vokste opp med denne ledigheten i etikette, likte det dårlig og da han kom til makten, ble hoffdraktene igjen formelle og rigide.

 

Rokokko 1730-1770

Rokokko ble navnet på den stilen som flommet over av sløyfer, frynser og rysjer. Samtidig som sirkulasjon i moten økte, måtte overklassen ty til sterkere midler for å skille seg ut fra borgerskapet. Aristokratiet hadde mistet sin politiske innflytelse under Ludvig XIV, og deres viktigste oppgave ble representasjonen ved hoffet – noe som medførte at draktskikken i Frankrike ble pompøs og iøynefallende.

Overklassen i England tilbrakte derimot langt mer tid på sine gods, derfor utviklet den engelske bekledningen seg til å bli mer praktisk.

 

 

I Europas hoff var likevel den franske moten forbildet. Blonder og kniplinger fosset ut av mennenes skjortekrager, de dryppet ut av kvinnenes albuelange ermerigninger og rant, som buktende elver, nedover skjørtene. Den innflytelsesrike og innovative elskerinnen til Ludvig XVI, Madame de Pompadour, laget en rad med sløyfer nedover hele planchetten – echelle.

Kjolen ble snurpet inn i livet, men forble romslig i skjørtet. Det ble spilt ut av et ovalformet kurvstativ – paniers à coudes – som armene hvilte på.
 

Doble dører og stoler uten armlene

Den samme silhuetten gjenspeilet seg i mennenes lange jakke – som nederst struttet lik skjørtene – fordi de var stivet opp med hestehår, gjerne i form av en taglduk. Kongen tillot bare noen få utvalgte å bære broderier, men ellers ble hoffdrakten rikt dekorert med applikasjoner, blonder og bånd. Fremdeles inspirert av den spanske renessansens hoffdrakter, vokste de ovale skjørtene til flere meter i bredden. Det førte til nye dansemåter, stoler uten ermlene og doble dører der hvor hoffets kvinner skulle ferdes.