Nyklassisisme og revolusjon
1770-1815

Interessen ble tent for antikkens skikker og stil, samtidig som informasjonen om dem bredte seg gjennom kunst, i kulturelle diskusjoner og ikke minst ved utbredelsen av tidsskrifter. I 1770, utkom de første motemagasinene. De hadde håndkolorerte motetegninger og inneholdt ofte mønster som en kunne sy etter. Der var informasjon om hvilke stoffer som burde brukes og enda hvem som gikk med draktene. Dette var en revolusjon for moteformidlingen.

 

Ludvig XVI 1770-1789

Etter hvert som skjørtevolumet var på retrett, vokste frisyrene, blondeluene og hattene. I voluminøse hårkreasjoner, som balanserte på stativer, florerte det med utøy – som ble flyttet på med elegante kløpinner av elfenben. Den omfattende parykkmoten gjorde at et akademi for frisyrer ble etablert og blader om hårkunst ble publisert. Følgelig ble det enda vanskeligere for overklassens innovatører å skille seg ut fra mengden av fortryllende og forskrekkelige, ekte og uekte hårmanker.
 

Frisyrer med fruktkurver og seilskuter

Kreasjonene ruvet i både høyde og bredde – og kunne fantasifullt utformes som fruktkurver, fontener og seilskuter. Det sies at det en stund var flere parykkmakere i Paris enn bakere – og det fikk fatale konsekvenser da flere uår rammet kornavlingene. Mens allmuen sultet, fortsatte overklassen likegyldig å pudre sine parykker hvite med hvetemel.

 

Slutt på sløsing med mel

Britene innså langt tidligere enn franskmennene at sløsingen med mel, til parykkene, måtte opphøre – derfor ble upudret hår moderne, mens store hatter erstattet frisyrene. Kjolene hadde høyere livlinje og skjørtene hang løst, uten de stive underskjørtene. Da franske kvinner tok etter denne stilen, erstattet de spileskjørtene med en pute bak - tournure – eller pute med hestehår – cul de crin.

Som en motreaksjon til denne overfloden, ulmet nye idealer i intellektuelle og kunstneriske kretser. En av samtidens mange nytenkere var Rousseau. Basert på antikkens idealer fremmet han revolusjonære idéer om individet og nye samfunnsstrukturer, som fyrte opp under den opprørske ånden.

 

Måtehold

I Frankrike tok stadig flere etter engelsk klesskikk. Med denne antimoten tok de demonstrativt avstand fra det franske hoffets overflodskultur. Inspirert av koloniseringens møte med andre skikker og kulturer hadde “tilbake til naturen” tanken bredt seg i England over lenger tid. Samtidig hadde flere protestantiske og pietistiske bevegelser fremmet et generelt større måtehold – selv innen regjerings og overklassens kretser.

 

Både samfunnets og motens pendel svinget dermed i en helt ny retning av større måtehold og askese – som stemte overens med tanken om det naturlige mennesket.
         

Ullklær

Den nye herremoten var, i likhet med puritanske klær, i mørke eller klare farger – i motsetning til rokokkoens pasteller. Drakten ble langt mer kroppsnær fordi de brukte ullklær lik engelsk-
mennene som var forbilde. Jakken, "redingote", hadde en opprettstående, stivet og høy krage.

Jakkeskjørtet var avkuttet midt foran, mens det hadde en lang svalehale bak – slik som livkjolejakken i dag. Vesten var, i likhet med jakken, dobbeltspent og like kort i livet. De lysfargede buksene – pantalongene – som var tettsittende, forsvant oppunder vesten og helt ned i ridestøvlene. Det gjorde at mannens ben virket iøynefallende og nesten nakne – en avsløring som etter hvert førte til at de forfengelige formet legger og lår med puter.

 

Goethe sjokkerte

Da Goethe allerede i 1780 ankom hoffet i en slik drakt, og en hatt med skorsteinspull, tiltrakk han seg slik oppmerksomhet at antrekket fikk navnet Werterdrakt etter en hovedperson fra hans roman.

Directoire 1789-1804

Revolusjonen brøt ut i 1789, og i 1792 – samme år som monarkiet ble styrtet – oppstod en proletardrakt. Den var sammensatt av forskjellige arbeidsklær fra samfunnets lavere sjikt. Fordi knebuksene – culottes – ble byttet ut med lange, lyse sjømannsbukser, fikk stilen navnet sansculottes – uten bukser eller bukseløse. Ellers bestod drakten av en kort bondejakke, tresko og en rød topplue som var typisk for slaverne. Dusken hang frem i pannen og mange brukte rosetter i det franske flaggets farger. Herredrakten som var en blanding av denne stilen og Werterdrakten, beholdt samme form fremover til Napoleons keisertid. I halsen surret de enorme halstørklær – jabot – mange ganger rundt skjortekragen. Den ble i tillegg støttet opp av puter, slik at hodet tronet arrogant oppå. Den opprettstående jakkekragen rakk helt opp under en halvlang hårmanke som skulle se uregjerlig og tilfeldig ut.

Draktene var revolusjonerende, ikke minst fordi kvinner var så godt som nakne i kjoler av musselin og chiffon. Stoffene var florlette og gjennomskinnelige i den rene motefargen, hvitt. Det eneste varme og beskyttede ved denne drakten, var de nydelig broderte og omfangsrike sjalene. Med disse kunne kvinnen, på utstuderte måter, fremheve sin sensualitet. Samtidig gjenspeilet måten hun draperte og bar sjalet på hennes verdighet og dannelse.

 

Som en naturlig følge av denne tynnkledte moten, ble det ansett som elegant å være blekhudet og sykelig sart. Likevel var det ikke lett for mennene å nærme seg disse lett kledde damene. Siste mote var nemlig en jockeylignende stråhatt og den karakteristiske skjermen ga den med rette tilnavnet ”kyss meg om du kan”. Den er forløperen til kysene, som ble det vanligste hodeplagget for kvinner gjennom hele århundret.

Kjolene ble snurpet sammen under bysten, og fikk navnet skjortekjoler – robe en chemise – fordi de lignet på underskjorten. Tidligere haddde kvinner brukt den lange skjorten - chemise - og flere lag underskjørt som undertøy. Men de gjennomskinnelige kjolene krevde noe lettere og det ble vanlig med en liten bodysuit. Dette er første gang moten fremmer bukser i kvinners underklær, og de var først åpne i skrittet. Fra disse utvikles mamelukkene, som senere ble vanlig og kunne synes under kortere skjørtekanter og luftige krinoliner.

I begynnelsen av perioden brukte kvinnene bånd – ”à la grecque” – i hårfrisyrene, men etter hvert som den greske inspirasjonen manifesterte seg i moten for fullt, ble den kortklipte titusfrisyren mote både for menn og kvinner. De oljet håret og danderte lokkene i pannen slik den romerske keiseren Titus hadde gjort. Men, selv om håret var kort, forsatte parykkbruken å være mote for kvinnene. De var helst blonde om dagen, men skiftet gjerne til sorte eller mahognifargede parykker om kvelden.

 

Tunika, turban
og vesker

Det ble moderne med en tunika over kjolen og de klare og mørke fargene kom tilbake i motebildet, sammen med detaljer som var inspirert av renessansen – blant annet pipekragen, medicikragen og puffermene. Det vanligste hodeplagget var turbanen og siden det var vanskelig å skjule lommer i kjolene, ble det moderne med små vesker, reticules.

 

 

Empire 1804-1820

Under Napoleons regjeringstid gjenerobret franskmennene makten over moten, i alle fall kvinnemoten. For å få orden på landets økonomi forbød Napoleon importen av de flortynne stoffene som var så elegante og lette å drapere.

De franskproduserte silkestoffene var stivere, og gjorde det umulig å sy kjolene på samme måte – derfor ble bryststykket og skjørtet delt i to. Skjørtet ble slett, og atter en gang dekorert med applikasjoner og broderier.

Denne tendensen var opptakten til nyrokokkostilen som preget tendensene i 1800-tallets moter.

Både empiresnittet og holdningene i tiden hadde fremmet en "naturlig" korsettløs drakt. Men mest sansynlig var denne tendensen kun å finne hos de nye forbildene i en liten click av det parisiske borgerskapet. For de fleste krevde selv denne stilen at en tilpasset kroppens "skavanker", og snart ble skuldrene skjøvet bakover og bysten presset opp, mens mage og hofter ble strammet inn i nye rette korsett.